VRROM ON TOUR 2002

Like før St.Hans sommeren 2002 la fire av oss guttan fra Varanger MC ut på mc-ferie. Vi hadde gleda oss gjennom en aaaltfor lang vinter,  og endelig var stunden kommet for å forlate "sommerlige" Varanger.

Det er ikke vår stil å planlegge altfor mye, men to helt soleklare "højdare" pekte seg ut som, ja man kan nesten si som lysfontener, for å bruke royale termer. Vi ville på GP-roadracing i Assen Nederland,
og på "Træf på Toppen" i Skagen, Danmark. Ellers var målet med turen å kjøre sykkel, kose ræva av sæ, og kanskje støtte noen små lokale bryggerier og druedyrkere underveis.

Dette uslåelige ferie-team besto av Bjørn Wikevand, 26 år (Yamaha R6) alias Lillebjørn, Kjetil Sønvisen, 29 år (Honda VFR 800), Tor Erling Holmgren, 29 år (Suzuki Bandit 1200) og Dag-Roar Karlsen, 29 år (Yamaha FJR 1300). De på 29 føler seg i hvert fall som 29.

Okei, så var det endelig tid for å gi gass. En hustrig morgen, fredag 21 juni, gikk startflagget. Det var hele 4 grader over Seidafjellet, men etter et par timers hutring nådde vi endelig sommerværet!

Vi tok oss raskt til Rovaniemi, uten å bli plaget av Rudolf og andre rein. Man blir jo fort litt tørr i halsen av å kjøre i EU, så etter noen timers venting på jernbanestasjonen i Rovaniemi, var det bare å kjøre syklan på toget, og la seg befrakte, delvis pilsende og sovende, til Helsinki på selveste St. Hansaftenen.

I Helsinki hadde vi hele lørdagen til rådighet, ferga til Rostock gikk jo først om kvelden. Været var flott, så våre kefirhvite, tynne bein kunne endelig ikle seg shorts og la seg bade i sol.

På ferga var Lillebjørn ille plaget med sovesyken og sovnet av rett som det var, både i baren og på discoen.
Da vi kjørte i land i Rostock var planen å rulle rolig vestover mot Nederland og Assen. Men kartmannen ville det annerledes så han rullet likegodt i stor fart østover. Så etter 2 timer i østlig retning begynte vi å rulle i rett retning vestover.

Først langs nord­sjøkysten av Tyskland. Vi hadde god tid og skulle ha en dag i Hamburg for å shoppe og oppdatere oss på mc-bekledning. Vi hadde tre av de store butikkjedene innenfor gangavstand, og det ble blant annet kjøpt skinndress, hjelmer, sko og div. turutstyr. Gammelutstyret og litt godt brukt undertøy sendte vi hjem med posten.

Med nytt utstyr på kroppen kastet vi oss ut på motorvegen og kjørte med stor og enda større fart videre vestover. Det gikk forbausende fort, så vi måtte bremse kraftig for å ikke havne i Nordsjøen. Etter en natt i en tysk badeby med god tysk bondemat, var vi klare for Nederland og Assen. Avstandene i denne delen av Europa er små, så etter et par-tre timers kjedelig kjøring uten svinger var vi der. Det var lett å finne fram da omtrent 100.000 mc’er skulle i samme retning denne helgen. Da vi ankom Assen var det virkelig som om en lysfontene åpenbarte seg. Vi ble alle betatt av å se så mange mc’er og likesinnede. Etter tips fra noen finlendere vi traff på tysklandsferga, slo vi leir på ACV-camping.

Deretter ble det taxi til selve TT-banen i Assen for å se på kvalik og div. race. Synet av å se disse galningene kjøre ”live” kan ikke beskrives. Farten og lyden er helt enorm, og må bare oppleves. Vårt norske stjerneskudd, Kai Børre Andersen, gjorde rent bord i sin klasse og feide vekk all motstand overlegent. På våt bane ble han totalt overlegen og raste fra alle etter 3 runder. Kvelden før GP-finalen var det fest i Assen sentrum med 100 000 mennesker, 5 utendørsscener og ellers øl og mere øl overalt, og mer kan vi vel ikke si om den saken. Konstant burning, rusing og fyrverkeri overalt.

I GP-finalen på lørdag var det tørt vær, og Valentino Rossi vant som han ville på sin Repsol Honda. Etter å ha kosekjørt bak Alex Barros (West Honda 2-syl.) i 17 runder kjørte han fra på de to siste rundene, og vant som han ville med 2.2 sek. Hondagutten Kjetil med sin nyinnkjøpte Rossi-caps var tilfreds med resultatet.

Etter å ha roet oss ned med en bedre middag uten saus.. var det tid for å planlegge turen videre. Vi hadde tenkt oss litt lengre syd, Amsterdam, Belgia, Nord-Frankrike, Praha, men mye dårlig værmelding førte til at vi valgte å kjøre rett østover til Berlin en tur. Været var nå nokså grått, litt regn innimellom også, så vi kjørte ikke så lange dagsetapper, men etter to overnattinger i xxx og Bielefeld, kom vi da til Berlin og rimelig bra vær, til tross for enkelte tunge regnbyger innimellom. I Berlin hadde Kjetil vært før og var guide for de andre, og vi ruslet bl.a. gjennom en ”liten” park som bare var 3-4 kilometer lang og som endte i området rundt Brandenburger Tor (som var under oppussing og gjemt bak stillaser), Riks­dagsbygningen (som det var milelange køer for å komme inn i) og restene av selve Berlinmuren da (som vi aldri fant).

Etter et par dager i Berlin var planen å kjøre sydover til Praha, men dårlig værmelding igjen førte oss heller litt østover til Polen. Etter bare 2 timers venting på asfalten i steiksol, passerte vi den polske grensa ved Frankfurt am Main og kjørte langs grensa nordover til grensebyen Stettin, som ligger ved østersjøkysten. Flotte svingete småveier med hyggelige folk som stoppet og vinket overalt gjorde denne etappen til en spesielt fin opplevelse. Stettin er en by med 500 000 innbyggere. Etter en times roting på glatt brostein og rødlyskjøring fant vi et suverent hotell i sentrum, der vi kunne ha syklene i kjelleren. Det første som ble gjort var lang avlusing og desinfisering av sure underbukser og annen trikotasje.

Første kvelden gikk med til føling av polsk kultur på kroppen, eller var det i kroppen?
Vi traff noen hyggelige polakker som anbefalte en stadionkonsert med Joe Cocker neste kveld.
For kultursultne finnmarkinger var jo dette en happening som man bare måtte ha med seg.
Tror vi oppførte oss bra der, ingen av oss var på scenen så vidt vi vet.
Deretter var det tid for nattklubbesøk, men dette gikk dessverre i vasken, fordi to av bondene i reisefølget
hadde gått på bytur i joggesko. Tenk å bli nekta på nattklubb i Polen! Så kjære biker; kle deg pent om du har tenkt deg på disco hos våre venner i Polen.

Polen er et billig land på alle områder, og når ølet kostet nesten kr 2,- pr stk. spanderte vi opptil flere runder på hverandre…

Unge Holmgren var på nippet til å melde flytting til Stettin. Vi skal ikke utbasunere for mye om dette, men kan i forbifarta røpe at en særdeles sjarmerende kvinnelig hotellsjef hadde et godt øye til han.
For å oppsummere Polen med noen få ord; veldig bra og kan anbefales, ja til og med bedre
enn Jungelkafeen og Skipagurra til sammen.

På vei ut av Stettin fikk vi oss en liten naken overraskelse; noen slitne trailergledesjenter sto i veikanten og vinket farvel, eller var det haiking de drev på med? Vel, vi har da karakter og kjørte videre.

Etter Polen var det på tide å nærme seg Danmark. Vi skulle kjøre masse småveier langs kysten av Nord-Tyskland, men dette skulle vise seg å bli en fatal feil. Helgeutfart med endeløse bilkøer gjorde sitt til at vi lengta tilbake til Autobahn. Ved første anledning stakk vi tilbake til høyfartsherligheta.

Vel, vi kom oss da til Danmark og etter anbefaling fra Bjørns svigerbror dro vi til Rødmø, som ligger helt sørvest i landet. Her må det nevnes at Lillebjørn fikk kjøre først, og det skjer ikke ofte for en mann med hans retningssans og kartkunnskaper. På Rødmø leide vi oss ei hytte, da vi var litt lei av hotellmat og stress med å være ute klokka 12. Det frista kort og godt med grilling, avslapping og plenty rødvinssmaking.

Etter to fitnessdøgn på Rødmø og noen få timers kjøring fant vi oss en campingplass i Aalborg. Flott vær bidro til lettsvidde kropper vandrende i Jomfru Anes gade. Klok av skade ble det en rolig kveld i Aalborg, da vi visste hva vi hadde i vente de neste fire dagene på Toppentreffet i Skagen.

Kun en liten kjøretur neste dag førte oss videre til vår andre lysfonteneopplevelse på denne turen. Gutta fikk tårer i øynene da de så Varanger MC`s lavvu stå ferdig oppslått på treffplassen på Skagen. 9 andre medlemmer av klubben hadde ankommet treffplassen kun timer i forveien, men de hadde allerede opparbeidet seg en anstendig promille. Disse høyverdige medlemmene er Jostein, Herman, Karl-Jan, Tor Ivar, Tor Einar, Roy, Tone, Jan og Harald. Hermans gullvinge sørget for lekre toner fra første stund av.  Vi nevner i fleng ”rosa helikopter” og samisk heavy-joik, til stor glede for våre kjære teltnaboer og forbipasserende (Helga og Heidi).

Litt om selve treffet: Vi prøvde å telle både antall sykler og deltakere, men klarte aldri å telle til mer enn ti, til tross for utallige forsøk. Offisielle kilder sier derimot at det var over 5000 sykler og ca. 7000 deltakere, noe som for øvrig var ny rekord. Tre svære sirkustelt var satt opp, henholdsvis øl, mat og konserttelt.

Vi prøvde dem alle, og ble godt kjent i både øl og konsertteltet. Maten var for øvrig også veldig god, og for andre året på rad var dansk  TV2 og filmet oss i matteltet idet vi sang middagsjoiken. Drikkekulturen på et dansk treff er også verdt noen ord. Vi vurderer alle å bli danske statsborgere. Vi hadde selvsagt mange trivelige likesinnede teltnaboer, som kom fra bl.a. Moss, Bodøjenta og Navikjenta med noen søringer, og selvsagt klanen fra Askøy MC. Hei til dere!

Treffet er en høydare som varte fra onsdag til søndag og som inneholder alt et treff bør inneha, smukke danske piger, stripping og musikk i verdensklassen. Vi kunne selvsagt nevne en masse hendelser som vi fremdeles smiler til, men dette velger vi enn så lenge å holde internt.

Som på alle andre treff kom det også her en søndag. Stinn av erfaring blåste vi alle 0 før vi startet på hjemturen til moderlandet, som for øvrig var en ren og skjær transportetappe.