Det skulle gå 105 år

I disse tider feires det jubileum langt inn i Harley-Davidson’s gemakker. Et hundre og fem år har det tikka inn på telleren siden den første motorsykkelen rulla ut av et skur, der nede i junaiten. Siden småguttedagan, da man sykla rundt med pappskive i eikertan, og liksom ”easy rida” sæ til og fra fotballbanen har drømmen vært der. At en gang… en gang skal æ slenge foten over salen på en slik drømmenes maskin, og rulle inn i solnedgangen.

Æ e da ”born to be wild” og kan ikke sjekke inn på ettromshybelen med gress på taket, uten å ha prøvd.

Nu er det nu en gang sånn, at æ har hatt motorsykkelsertifikat i flere år en æ har vært aktiv motorsyklist, og det har vært atskillige solnedganger, uten at man har kunnet skimte snurten av ryggen min på vei inn i horisonten. Men det har vært fine tura også, både på Suzuki og Honda uten at det har lagt noen demper på opplevelsene.

Apropos opplevelse, sesongen i fjor bar bud om at noe var i emning. Den kjære Hondaen begynner jo å trekke på årene og viste tegn til å være flere mil på vei inn i pensjonistenes rekker. Inkontinensen har liksom også gjort seg gjeldene (den lekker litt hele tiden, uten det helt store trøkket)

Der ligger en mulig angina og lurer, så den trenger litt kirurgi for å kunne stille symptomfri til start. Og her snakker vi ikke kikkhullskirurgi nei, men full åpning av brystkassa med innvollene utover gulvet.

Nåvel, tanken på en mulig arvtaker i stallen har jo kommet snikende inn, proporsjonalt med at tiden har nærmet seg for å lugge bort til den aldrende Hondaen, for å sjekke om det står såpass til, at den klarer enda en sesong.

Nu er jo jeg oppdratt til at man ikke skal plage de gamle, så der sleit æ litt med ka æ skulle gjøre. Skulle æ la den gamle være i fred? Eller skulle æ være egoist og kun tenke på mæ sjøl og mine behov? Skulle æ virkelig pine liv i stakkaren for senere å hoie og banne over alle svakheter og skavanker den gamle er belemret med?

Eller la den stå med verdighet til etter håndspåleggelsen av en motordoktor.  Hmm, her var mange gode råd dyre, og ikke minst nye motorsykler.

Abstinensene kokte i kroppen etter hvert som guttan og jentan begynte å brumme rundt i byen. X-kromosomet i eget hus, forsøkte alt hun kunne for å lindre smerten. Ja liketil sa ho i et tappert forsøk på å trøste, at æ kunne bruke hennes motorsykkel så mye æ bare ville… som om det hadde gått smertefritt en hel sesong. Hvem er det man forsøker å lure?

Da æ va som aller lengst inne i abstinenståka, og ikke mange svingene unna å ta en skikkelig Bondevik, var det at det faktisk kom lys i den berømte pæra. Alt det indre kaoset, sorgen og fortvilelsen over å se at en gammel sliter ikke lenger vil være helt i stand til å være med på leken, ble som ved et trylleslag lettere å bære. Det va med ett som om æ kunne kjenne lukten av nyslått gress og høre bjørkeløvet rasle i sommerbrisen.

For der, i et forsøk på samtaleterapi med en venn, kommer de forløsende ordene.

I lykkerus over å egentlig ha blitt sparka i rett retning, huskes ikke praten helt ordrett og i kronologisk rekkefølge. Men det va noe med at ”livet er for kort til at man skal jage drømmene, man skal leve dem” Halleluja!!

Det e så æ nesten enda hører englekoret. Maken til åndsmedisin uten blå resept skal man leite lenge etter. Med ett stod det tindrende klart at tiden er moden for å følge drømmen, nemlig anskaffe en utgave av alle motorsyklenes far… en Harley-Davidson.

Og dermed var den enkle delen unnagjort, nu gjenstod det bare å finne ut hva er rett pris og en Harley-Davidson som matcha den. Lettere sagt en gjort. Her va det bare å finne frem komfortable klær, tøflene, ca. 20 liter kaffe, og trekke godstolen bort til pc-en. Dette kunne bli en lang dags ferd mot natt.

Det kommer sikkert ikke som en bombe at det ble noen timer på nettet i frenetisk søk. Skulle man handle privat? Med mulighet for at man kjøpte på seg (eller gjerne andre) mer mekking, eller satse på forhandler? Som da kunne bli lettere å gå i skinnleggen på, om noe skulle vise seg å ikke stemme.

Valget endte til slutt opp på forhandler, med hjelp av noen private aktører. Der var nemlig blant annet en snasende fin Fatboy som etter hvert fikk oppmerksomheten. Ikke ille pris heller... i hvert fall ikke til å begynne med. Men eieren skrudde nemlig opp prisen med fem tusen hver gang noen hadde vært i kontakt med han. Er ikke det vanlig at man setter en prisen på et eller annet nivå, og så kan eventuelt kjøper og selger kose seg med forhandlinger for å få tilpassa sluttsummen, og da nedover på skalaen?

Den mannen må jo gå rundt med en særdeles trang hjelm…

Nå vell, etter å ha snubla bort i en mulig klovn opphøyd i femte potens, skjærte æ like godt alle over samme kammen og gikk løs på forhandlere. Der i gården er det jo heller ikke rent få aktører å velge mellom. Men siden den Nord-Norge patrioten æ e, falt valget etter hvert på Arctic Harley i Tromsø.

Det fine med det, var jo at der stod det en som bare passa så inni akkurat, at det bare måtte bli handel. Meget god service og vips, der var skiltet på plass og vidunderet klar for avhenting.

Ja avhenting, her skulle det ikke fraktes noe til egen by av andre en undertegnede. Standsmessig rulle inn med nyervervelsen i egen person, det hele rammet inn i knallblå himmel, sol og nesten blikk stille, nynnende på ”Born to be wild”, det va nu den indre planen.

Så, mens alt er klappet og klart er det som om en høyere makt setter våren på pause. Varmen skrudd av og snøbyger som er en tidlig mars verdig. Kor ble det av global oppvarming når man trenger den som mest? Eller blir sommeren så kort og elendig i år, at vi må spare på det lille som e av varme til finere daga?

Om noen skulle lure, så er definisjonen på en evighet den tiden det tar før gradestokken kryper opp fra ullsokken til… skal vi si fem pluss… minst.

Hadde Yr.no vært basert på personlig oppmøte, hadde æ vært nekta adgang for lengst. Værmelding og prognoser ble med ett like altoppslukende viktig for meg som heroin for andre. Og æ va like nedkjørt etter et dårlig ”værskudd” som om åran skulle vær proppa av vaskemiddel og kaustisk soda.

Trur dokker slående sitater som ”Helvetes Nord-Norge og de fordømte vår og sommran her oppe i supergokk” var langt unna? Njet kamerat, om ikke så flittig uttalt, så meget ofte tenkt.

Her er visstnok anbefalt medisin å gå ut i hagen hver morgen, kun iført bermudashorts og sandaler. Knyte neven i en stram knoke, rake den til himmels og rope av lungers fulle kraft at ”æ lar mæ ikke knekke!!” Bonusen er også økt respekt i nabolaget som en real tøffing.

At de samme naboene som nikker anerkjennende til vikingen som trosser naturen, ikke ser at tøffingen ligger gråtkvalt inntullet i ullteppe foran vedovnen og piper etter mer varme, er en annen skål.

Men igjen er det sånn, at når det er som mørkest, da finner noen bryteren. Med utsikter til at været dreier over på solfokk og ja, en så vovet tanke som på tørr asfalt i emning, ble flybillett til Nordens Paris bestilt. Her var vi jammen oppe i flytsonen igjen, og alt bare lekkert, til en viss Murphy og lovene hans våkna til liv.

Avinor-gjenget hadde jobba sæ svett og trengte ekstra ferie før ferien, så da må det streikes litt. Så langt er ikke mine to flyplasser berørt, men æ bare føler på mæ at streikevaktan puster mæ i nakken. Æ tør nesten ikke å snakke til en Avinoransatt før flyet i allefall e oppe i lufta, og helst nærmere Tromsø en Vadsø.

Her har man kjøpt ny motorsykkel, og får ikke henta den hjem på grunn av været og kanskje lønnsstreik, snakk om å få valuta for pengan.

Vell, all frykt for å bli satt på bakken viste seg å være bortkastet neggelbiting. Overbetalte koffertknusere fikk altså mer kronasje per time, for å drefse kofferten din vegg i mellom som dem hadde bedt om.

Den universelle balansen var atter gjenopprettet.  Ergo, flyet tok av og dermed var æ bare tima unna fra å gå fra Harley eier til Harley kjører.

 Foto: Raymond Hildonen

Vell oppe i lufta godt over det tette lokket med skya fikk vi et godt glimt av en stor rød kule på himmelen. Enten var det en atomprøvesprengning eller så var det sola vi så. Siden ingen av oss lyser nevneverdig grønt i halvmørket er det mest sannsynlig at det var sola.

Lyset i den pæra var altså heller ikke gått. De gangene vi måtte duppe under skylaget for å mellomlande, kunne man se at det ikke var plagsomt mye snø som var smeltet og rent ut i bekken. Med andre ord det var et særdeles knakende godt skiføre så langt øyet kunne se. Bare veien hjem var bar og tørr, tanken på å ta en Dorthe Skappel midt i en sving med nyervervelsen var ikke særlig fristende.

Foto: Hugo Korvanen

Fremme i Tromsø, og kan bare huske en gang sist æ va noe i nærheten av å være like glad for å være der. Det var under Mandela konserten for noen år siden, med billettbånd på armen som ga meg innpass utenom milelang kø og folkehav. Men det var da, dette er nu, i morgen skal det store skje. Det er snakk om timer til guttedrømmen oppfylles. Det er noen år siden tråsykkel og pappskive i eikertan. This is the real deal.

Foto: Raymond Hildonen

Dagen for avhenting opprant med knall sol og masse varmegrader, ja i hvert fall minst 11 varme, her var det bare å få i sæ frokost i en fykomfei.

Rennende rundt med brødskiva i ei hand og kjørebuksa i den andre ble det frenetisk leiting etter telefonkatalogen, her må det hostes opp transport og det kvikt. Så ka gjør man når papirutgaven ikke er å oppdrive, jo man tar et kjapt søk hos ( i dette tilfellet) 1881 på mobilen. Etter noen sekunder kommer svaret på søket... ikke mindre en 32 treff! pic a number dude!! Æ va nesten like langt som da æ leita etter papirkatalogen.

Drosjebil ordna sæ og der e katedralen, ja ikke den hvite i midten, men der ytterst til høyre i bildet, grått tak, rød panel og gul sokkel, der e den katedralen som gjelder for dagen.

Foto: Raymond Hildonen

Nu er det like før det endelige møte mellom mann og maskin skal skje. Ulidelig venting, en lang og kronglette vei frem til denne dagen er tilbakelagt. Det e sol, varme, knusktørr asfalt og dags for å spankulere inn i Harley Davidson Tromsø A/S gemakker og beskue underverket.

Skal ikke påstå at det berømte englekoret kunne høres i det jeg trødde over dørstokken, men en form for høytidsstemning lå like tjukk som Varangerfjordskodda over hele settinga. Enkelte skifter jo til ny modell før bakdekket er nedslitt, og æ e definitivt ikke en av dem. Derfor lar æ med god samvittighet partystemninga få herje fritt innabords, det e rene ravepartyet, ide jeg blir møtt av hyggelige ansatte og geleida bort til nyervervelsen. Kun røyken og blinkende lys mangla. Stemninga var helt klart til stedet.

Hadde det ikke vert for to snedige oppfinnelser (øran), hadde smilet strukket seg helt bak i nakken. For der stod den stallet opp, blank og fin i krommet, blå metallik lakk som bare venta på å komme ut å glitre i sollyset. Knipsing av bilder og nærmest direktesending til noen utvalgte om ”gjett ka æ gjør”… Jo, det så ut til å bli en fin dag. Æ lot mæ ikke affisere det minste av at det enda stod flere snøscootere en motorsykla utenfor butikken.

Foto: Hugo Korvanen

Veien hjem er lang, og uten alt for mange dikkedarer ble hoien pakka og gjort klar for signingsferden. Sola og finværet måtte utnyttes maksimalt. Gudenes hilsen på veien var å sende fire andre motorsykler i møte på vei ut fra Tromsø. Ut med venstrehånda og årets første mc-hilsen var unnagjort. Godt helhjelmen skjerma for gliset. Trur ikke selv vannrett snøvær hadde klart å ødelegge dagen. Æ hadde om så kjørt med kjetting.

Overraskende lite trafikk hele veien hjem, og det vekte oppsikt blant de fleste æ møtte. Helt sikkert ikke fordi æ kom med ”ny” bike, men mest fordi det garantert var uventa for de fleste å i det hele tatt møte en såpass tidlig. Bensin og kaffestopp i Nordkjosbotn, samt besvaring av sms og telefoner, rykta va begynt å gå. Noen vil sikkert etter hvert påberope seg evnen til å ha lukta lunta, men der og da va det en sann fryd å vite, at det ikke hadde vært snakkis i ukevis at æ skulle hente ny hoi, bare været kom opp på hengselen igjen. Men noen få innvidde i hemmeligheten var det jo. Det dukka også opp to artsfrender som var ute og nøyt vårsola. Måtte jo bli motorsykkelprat og mange spørsmål, så der var det godt å ha lest litt på leksa si.

Som sakt tidligere, viste været seg fra sin beste side denne dagen. Men om det var sol fra skyfri blå himmel, så forsvant varmen fort ettersom milene ble tilbakelagt.

Foto: Hugo Korvanen

Rundt Enontekiø kjentes det at det heller ikke ville bli varmere utover kvelden. Så her måtte det ordnes med en aldri så liten teknisk hvil før siste etappe kunne startes på. Når det begynner å lakke og li utpå, og temperaturen synker som en trådløs jarstein, kommer tankene fort på hva det første utleggene på nytt utstyr skal bestå i. Varmehåndtak skal vite.

Når permafrosten passerer albuene på vei oppover armene, va det godt å vite at om ikke lenge stod middagsgryta på komfyren og kaffetrakteren på full guffe hjemme hos Torfinn i Karasjok. Ved ankomst til Statoil tok det som vanlig bare en bitteliten tankfylling før den alltid blide Sverre dukka opp til litt motorsykkelprat. Har lenge lurt på om den mannen har eget kamera ved pumpene. Rull inn med bil og du ser ikke snurten av han. Kjør hjem og hent mopeden og prøv en gang til…rare greier J

Foto: Hugo Korvanen

Pausen med innlagt middag og kaffe hos Torfinn gjorde underverker. God og mett var det etter en drøy time på tide å sale opp igjen. Varm og god plystra det nedover Tanadalen, men jo lengre ned jeg kom, ble det derimot kaldere og kaldere. Midnattssola varma ikke engang litt. Og etter hvert så kjører man ikke lenger motorsykkel, man lar seg frakte av den. Det ble stopp for å springe varme i det som etter hvert måtte ha fortonet seg som et stivt lik på en motorsykkel.

Etter hvert Foto: Hugo Korvanen

Ble litt mer gasspådrag en jeg strengt tatt hadde behov for, så det var med lite suppe under setet jeg etter hvert rulla inn i Utsjok med mål for påfyll av edle dråper. Men trur du at du kan komme etter stengetid til den blåhvite naboen og handle bænsin med plastpænga?

Det oppdaga æ ikke før æ hadde grævve frem tanken fra oppakkning og sete, ja æ hadde liketil skrudd korken ut av hullet. Fikla frem kort etter kort, og alt kom i retur kun med noe kaudervelsk i displayet på automaten som resultat.

Æ garanterer det kom en og annen glose om uland og sånt da æ skrudde proppen i og surra jævelskapet såpass i sammen at æ kunne fyre opp og rulle bort til den andre stasjonen. Jo da, der va kort automat der også, men korthullet va for sikkerhetsskyld teipa over, med lapp om at det kun va papir euro som va gangbar tankevalutta der i gården.!?

Da ble det mer perkele på norsk, samtidig som æ kjente varmen kom sigende under både topplokk og innenfor jakka. Ka i svarte slaks århundre e det finlenderan lever i?

Mens æ måtte reime godset på plass med uforrettet sak, surra det frenetisk i hodet om at, hadde æ noen gang sett bensinautomat i Nuorgam? Og kunne det være sånn at æ ikke har lagt merke til det fordi æ alltid har fylt i åpningstiden der?

I Utsjok kunne æ jo ikke bli stående, så det ble å telle mil til neste vannhull og kjøre så økonomisk som bare det, på nesten ingenting. Det va jo selvfølgelig ikke bensin fra pumpe å få i Nuorgam heller. Der æ trilla videre kunne æ ikke finne en eneste positiv ting å si om finlendere. Dem snakker kun finsk til deg fordi, har du noe du ønsker å meddele en finlender, så har du vers så god å lære deg finsk. Og dem selger bensin bare når dem har lyst. Sånn forsøker Finland å sakte overta verdensherredømme. Det e æ brennsikker på.

Med tungsinn som hadde vært selveste Sibelius verdig på en god dag, var det bare å la det sige inn over seg at muligheten for å måtte motta assistanse med et rykket fremover i køen.

Å prøve seg på å komme over Seidafjellet og ned til Varangerbotn med en bensinmengde som hadde sendt en sniffer ut i krampegråt, var ikke engang verd å prøve på. Langsletta mot Tanabru etter Skipagurra vant til fordel for motbakken opp fra krysset. Her var det faktisk milliliter å spare, så det var en teoretisk sjanse at æ kunne nå Shellstasjonen.

Harleyen varsla både med tegn og tale om at tanken praktisk talt var tom da æ nærma mæ brua. Æ trur det som redda det hele va unnabakken ned mot elva, for på andre siden opp mot krysset lugga det et par ganger i ekvipasjen. Maskinisten hadde ikke mer å jobbe på.

Men o’lykke, det gikk for egen motor helt frem til pumpa. Æ beseira hele Finland med spøkelse av marshall Mannerheim i spissen, og det med ”en hånd i lomma”

Lik den brente jords taktikk, hadde finlenderne lagt området øde for både folk og bensin. Men etter planen skulle det faen mæ ikke trilles no motorsykkel inn i solnedgangen, det skulle kjøres.

Der ved Shellpumpa ble æ klar over kor margekald æ va. Pinne stiv måtte æ igjen renne rundt for å få sirkulasjon i mi pumpe før æ kunne hive mæ over Shell sin.

Med livgivende bensin for Harleyen på tanken var det dermed bare sjarmør etappen igjen. Utrolig ka full tank kan gjøre med humøret. Frossen helt inn til beinhinna, var det faktisk en herlig følelse å bikke over toppen og se Varangerfjorden komme til syne. Ikke et vindpust, og fjorden lå som et speil. Ikke knall men bare blå himmel. Heller ikke varme, men midnattsol. Nu var ikke ”det hær oppe i gokk” så veldig gokk allikevel. Ja det va nesten så sabotasjeforsøket til finlenderne ble tilgitt, bare nesten. Etter å ha passert Vestre Jakobselv og Kariel i så pinlig nøyaktig hastighet som skiltene gir lov til (her skulle ikke Murphy få det siste stikket i form av laserkontroll på målstreken) dukka byen opp, hjem kjære hjem. Årets ekspedisjon var kommet til ende. Ingen turer etter, kan noen gang måle seg med denne. Det blir nemlig bare en første gang, på din første Harley Davidson, inn i den første solnedgangen.

Masse Hilsen

Hugo Boss