Turen var bestilt og alt var klappet og klart for en heidundrendes tur over dammen til den nye verden for å kjøre ”The mother road”.
I en stakket stund vurderte man å kjøre med Wide-gliden til Oslo og fly ut, så 400 mil i USA for så å returnere via Oulutreffet …MEN
Ka fan gjør man når kjerra ikke går??????????
Jo man bestiller SASBraathens og flyr.
Og uansett:
Etter 400 mil og vel så det er det kanskje greit å slippe enda 200 langs gamlelandet.
Nåvel, man er i gang. Fredag morgen 0500 oppmøte og abfart fra Oslo via Heathrow. Men så får man vite at dagen før var 20 stk tatt for å planlegge fanskap, så det her kom til å ta tid. Full sjekk, kaos i kontrollen og alt, æ mener alt, untatt pass, peng å pillætt måtte karteres. Og ingen fluider medbringes what so ever.
Landet på Heathrow etter to timer og enda mere kaos. Gruppa på 22 splittet i tre på ulike flighter, men alle loves ankomst LA ut på dagen. Vi som ble igjen som baktropp, og det er de fleste av oss, fikk vente 10 timer grunnet kanselleringer, USAs behov for personklarering ETTER at flydøra var lukket osv osv. Men vi kom da av sted TIL SLUTT. Skulle fly via Denver Colorado og det er jo ikke så galt for da kan man jo skryte av at man har besøkt ikke bare 7 stater på denne turen men 8. Men ting tar tid ting tar tid, ting TAR tid. 3 timer etter ny timeplan landet vi i Denver og da var det som Sunde sa i sangen: Da vi kom til Kirkenes var-anger-botn gått, i dette tilfellet Denver og flyet gått. Så kl 24 ble vi sendt ut på biltur sør øst for byen til Radisson, med løfte om middag til kvelds og frokost før avreise til airporten kl 0430.
MEN KORSEN FAAN SKAL MAN KLARE det?? Og særlig når kjøkkenet var stengt og ikke åpnet før klokken 0600 neste dag. Resultatet ble TACO BELL, fastfood og teikavei i baren. Folket benyttet rommene til en dusj og noen en liten powernap før bussen kjørte oss tilbake til airporten og avreise Los Angeles.
Dag 2:
Ankom Los Angeles eller LAX som flyplassen heter ca kl 10.00. Etter litt om og men bar det til 5410 Hollywood Ave med et par lokale drosjekusker. På motellet ble vi møtt av de andre som fikk direkteflight fra London, men ennå var det et par som manglet. De hadde blitt sendt til stedet som er endepunktet for reisen, nemlig Chicago, hvor de overnattet. Samme opplevelse som de øvrige med stengte kjøkken og kun kort tid for søvn, men etter hvert kom vi alle på plass. Resten av dagen ble benyttet i Universal Pictures studio med besøk på Hard Rock café, Harley Davidson Hollywood butikk og en rundtur i kulissene til filmsettene. Noen gøyale effekter fra jordskjelv, mummier og en tur i gata til Frustrerte Fruer. GØY!!!
På kvelden skulle vi en tur på Sunset strip og trø på stjerner. Vel, noen orket, andre ga blanke og sovnet. Oppsummert ble det alt fra null til tre timer søvn på noe over 2 døgn..
Dag 3:
Den stoore dagen er kommet og vi dro ned på sykkelbutikken for å ta ut mopedene. Utstyret fremdeles ikke kommet så nå må vi kjøpe nytt sikkerhetsutstyr. Sko, bukse, jakke, hansker, hjelm, … you name it som de sier over here. Hele reisefølget tok taxi med blue-yellow cab, et taxiselskap bestående av muligvis bare sjåfører fra Armenia som er i USA. Trur dere ikke tater’ne prøvde å snyte oss. Hver gang første bilen i rekka kom til kryss som GPS’en sa han skulle ta av på SÅ NULLET HA DEN UT! Når det ble påpekt startet en telefonsamtale på armensk i de tre bilene som ingen forstod. Kun den siste bilens taksameter ”virket” så alle måtte kjøre samme veien. Så pass på for armenske blå-gule drosjer.
Ved siden av sykkelutleieren er det en romslig Harley butikk som selger sykler, deler, klær og stæsj. Selvfølgelig gikk folket bananas.. Julekveld og jubileumsbursdag samtidig for nærmest samtlige. Et skår i gleden var at de som hadde planlagt å leie Fatboy eller glider ”bare” fikk RoadKing. Hvorfor vet vi ikke men sånn ble det.
Etter at alle syklene var overtatt ble det en guidet tur i trafikken opp til hotellet etter GPS. Men forsøk å sette deg inn i denne situasjonen. Tenk på en norsk motorvei med 2 felt i hver retning. Gang det med to, altså fire felt. Legg til en pluss noen ramper, skuldre etc. Ta morgenrushet mellom Lysaker og Asker, gang DET med minst 4. DA, da kanskje har du et bilde på en søndag formiddag i LA, med sine ca 16 millioner registrerte og 10 millioner uregistrerte innbyggere. Vanvittig herlig følelse å tøffe bortover freeway'en med biler rundt deg og til tider over som summet som iltre veps, og der kom lille meg midt opp i det hele.
Men en ting er helt likt med norske forhold og det er banebelegget på veiene. Oppskuret betong, igjenlappet asfalt, huller og humper. ARNOLD make your roads intact, or I’ll won’t be back!
Dag 4:
Så er vi igang med turen. Ut fra hotellet med relativt enkel og nylig erfart trafikk gikk det hele ganske bra. Men fytte katta - etter bare kort tid var vi midt oppe i 6-felts motorvei med ”eighteen-wheelers” på begge sider og en vanvittig lyd og støy. Banedekke av betong og noe ujevn overflate lager en fantastisk lyd når bilene farer av sted i 70 til 80 miles per time.
Første etappe ble benyttet til å organisere buddy-kjøring og det skal du vite: Det er fanken ikke lett å dressere 20 stykker til å fungere på en seksfelts motorvei full av trafikk, men det gikk det også. Følgebilen som nå var lederbil holdt en hastighet noe under tillatt grense og det gjorde at vi klarte å holde oss sammen som en gruppe for det meste.
Kort pause halveis ute i ørkenen etter å ha passert Pasadena, Bonanza-ranchen fra – ja nettopp: BONANZA. 35 grader celsius og jamt med vanndrikking. Husk at om du får lyst til å ta en slik tur så tar du med kamelpukkelen så du kan drikke hele tiden. Tørker du ut her på motorveien blir det farlig, og vær sikker, drikker du for lite tørker du fort.
MEN DET SKULLE BLI VERRE!!!
Ut i ørkenen igjen mot Barstow passerte vi Victorville hvor Roy Rogers er fra. Egen ranch og museum der også men vi skippet det på vei for å se Las Vegas i solnedgang. Der ute går det i lange bakker opp til kjølige områder 1200 meter over havet, og ned i ørkendalene igjen med kjempevarme på mer enn 45 grader. Da var det godt å dynke hjelmen med vann . Enkelte til og med bløytet hele T-skjorta.
Sikkerhetsutstyr som lærjakker og bukser forsvant på de fleste og vi kjørte i T-skjorte, hjelm og briller. Varmen og ønske om større hastighet opp mot fartsgrensen gjorde at buddykjøringa sprakk opp igjen, og vi var vel ikke klare for dette ennå. Justerte oss ned litt på den siste etappen gjennom MOJAVEørkenen og da gikk det greit igjen.
Sola nede da vi kom inn mot Vegas og bare tro det med en gang: Det var bare stort! Lys i alle farger og former som ønsket oss velkommen. Fantastisk.
Det eneste skåret i gleden var at vi ble adskilt etter en avkjøring fra motorveien slik at noen måtte søke hjelp av den lokale befolkningen for å finne frem. Men det gikk det også.
Forresten var det enda et skår: Bagasjen er fremdeles ikke kommet frem for flere av oss slik at dagen i dag som skulle vært brukt til sightseeing ble brukt til å shoppe klær og utstyr. Harley-shoppen i Las Vegas er enorm. Et par hundre sykler, 500 m2 minst med klær gjorde sitt til høy kjøpefaktor. Og det er mange som kommer hjem med det absolutt siste inne Harley outfit.
På kvelden bar det ut til Harley café hvor hele opplegget var bygget opp rundt MC. På fortauet var det utstilt Harley sykler i alle varianter, til og med noen som var bevokst med planter som en del av hekken rundt uteområdet, en stooor sykkel over inngangspartiet som så ut som den kom ut av veggen, sykler stod på løpeband eller egentlig løpekatt og ble transportert rundt i lokalet. Verdens tyngste flagg – det amerikanske flagget – var laget av kjettinslingser på 5-6 meter og farget og hang på veggen fra tak til gulv. Ganske heavvvy.
Ellers er det i Las Vegas som ellers i USA, svæært og umulig å ta inn over seg.
Opp i otta og avgang klokken 09.00 lokal tid med kurs for Williams. Lange transportetapper i ørkenen før vi tok av fra interstaten og dro inn til Oatman som er en liten gruvelandsby som ble etablert av gullgraverne. I gatene går muldyr fritt etter at gruvedrifta ble nedlagt på 1900 tallet og man bare levnet dyra og dro. For å komme dit må man over et fjellpass som er gedigent, med krappe svinger i opp og nedoverbakke. Det går selvfølgelig ikke fort med 17 sykler i kolonne så hvis du vil ha fullt utbytte av veien må du kjøre færre eller alene. Men da er det bare å smi på. Etter Oatman dro vi inn til Williams som er en AMISH-by. Dvs. at de ikke serverer alkohol og det meste stenger rundt 22.00. Men en bar og en bensinstasjon hadde noe på luringa.
Turen gikk til Grand Canyon hvor vi fikk tatt en masse bilder og film. Enkelte klatret noe ned i dalen mens andre klatret ut på bergnutene for å ta bilder. Ja noen til og med danset ute på klippen til stor fryd for lokale turister og skrekk for våre venner. Det var også noen som kjøpte en ½ times chopperflight over dalen og piloten var ikke verre enn at han satt rotoren i Harley-modus så hele helikopteret ristet seg ned i juvet. En tur innom IMAX-kinoen ble det også hvor vi fikk se hvordan dalen ble oppdaget, erobret og gjenerobret til vanns.
En stor opplevelse, Grand Canyon.
Avmarsj klokken 08.00 fra Williams. En liten utbrytergruppe stakk litt tidligere for å dra til Sedona, Pine Oak valley og Red Rock. Et absolutt bra alternativ om du har tid. Landskapet er akkurat slik du forestilte deg det i smussliteraturens bøker om cowboyene i Arizona. Fjellnuter som stikker opp i lufta som Fantomets klippe og helt røde mot himmelen. Vakkert.
Resten av partiet stanset i Meteor valley, og så på det ca 300 meter dype krateret etter et av verdens historisk største meteornedslag. Ikke rart ur-dyra døde ut.
Alle samlet i Winslow hvor gitarene kom frem og gutta sang ”standing on the corner in Winslow Arizona…” ved statuen som var reist i downtown. Mat og souvenirhandel før turen gikk til Holbrook og de forsteinede skogene. Interessant å se hvordan trærne er blitt til stein. Etter dette ble det avmarsj i raskt tempo til Gallup og Ramada hotell for natten.
Ramadahotellet var en suksess. Faktisk likte folket dette hotellet BEDRE enn Sahara hotell i Las Vegas. Kanskje fordi det var så mye roligere der. Forresten så selger man våken-piller på disse spillehotellene helt legalt. Kommer jo godt med for de som er lenge oppe og skal kjøre langt neste morgen….
VEL:
Ved Ramada lå en artig liten restaurant i gammel stil med masse fine bilder og annet gammelt utstyr på veggene. På menyen hadde de hjemmeoppdrettet Catfish, og du kunne også få torsk. På spørsmål om hvor torsken kom fra sier servitrisen noe forundret: I do’now… the ocean maybee???
Ja ja, sånn er det vel i et land hvor brorparten aldri har sett havet.
På morgenen dro vi til Acoma Sky city, en indianerlandsby oppe i fjellklippene. Guidet tur hvor vi fikk vite at kirkegården nå var på nivå 3, dvs at man hadde begravet folk oppå hverandre i tre lag. Beboerne tilhører Pueblofolket, dvs et folkeslag som kom sørfra og var fastboende på den tiden Apacheindianerne kom nedover fra Beringstredet. Det ble fortalt at Puebloene var fredelige folk som ble angrepet av de andre stammene som kom nordfra og mer krigersk, derav årsaken til at de bodde oppe på klippeplatåene. Vei fikk de i 1958 og asfaltert vei i 1994. De levde av jordbruk og jakt. Videre levde de der uten strøm og vann, men jeg er nå litt skeptisk der ja. Vedlikeholdsfolk som festet dørkarmer med batteridrevet drill må jo lade utstyret. De slår vel på modern times etter byporten er stengt.
Deretter ble det en ren transportetappe i et fantastisk landskap som skiftet mellom prærie, elvedaler og sandstensklipper og fjell. Arisona er nok noe av det mest "vill-og-vakre" man finner i USA. Ankom Albequerque på kvelden og mer eller mindre på hau i seng.
Denne dagen ble litt, skal vi si, guffen for noen. På forslag fra noen i gruppa delte partiet seg i en gruppe som dro via Santa Fe mens den andre gruppa dro langs interstaten og R66. Himmelens porter var åpnet for fulle mugger den dagen. Men ut på formiddagen lysnet det og sola var fremme noen timer før det brøt løs. Fra Las Vegas New Mexico kom vi inn i et fjellpass Truillio og videre ned på prærien. Nydelig utsikt og på 15 mil skiftet landskapet så ofte at det var umulig å blinke hvis du skulle få med alt.
Så startet det opp med lyn og torden. Lyn som for horisontalt over himmelen i et vakkert skue. Etter mørkets frembrudd i meget tungt regn ble det noe tøfft å kjøre og vi måtte finne ly et par ganger men det gikk. Ankom Amarillo i løpet av kvelden, mye forsinket men i godt hold. Begge gruppene hadde støtt på rene flomsjøer på veiene, og i perioder ganske dype vannpytter med rødt siltig vann.
I dag dro vi gjennom Texas panhandle og videre østover inn i Oklahoma. Noe stigning opp fra prærielandskapet og inn i et vakrere og vakrere kulturlandskap dess lenger øst vi kom. Det endret seg fra sletteland og gress til innhegnede områder med nyslått gress, bevokst med store grønne trær av for meg ukjente arter, men så er man jo ikke botaniker heller da.
Det underlige var at med de mengder regn de har hatt kontinuerlig den siste måneden, så var elveleiene tørr eller bare enkelte vannpytter å se. Det kommer kanskje av at jordsmonnet er såpass tørt at det suger unna etter hvert som regnet faller ned. Hva vet vel jeg…. Ankom Tulsa etter vel 50 mil på interstaten, og tross varsel om 80 % sjanse for regn så ble det kjørt i solskinn og T-shirts. Så det er ikke bare våre meteorologer som kan ta feil.
Dag 13
Før vi dro fra Tulsa ble det tid til frokost på en diner i 50 talls stil.
Plasttrukne sofaer og fastboltet respatexbord, jukeboks, bilder av Elvis og det hele. Spennende og godt. Kafeen ligger vegg i vegg med HD-sjappa og det handles villig vekk uansett om man har HD eller ikke. Lengre ned i gata var det en stooor westernbutikk hvor lær, dongeri, oilskinn, boots, belter og hele sjabangen var til salgs. Jo da, noen gikk lettere amokk der også.
Deretter la vi kursen mot Springfield. Den gamle ruta blir mer og mer borte eller mindre farbar og vi drar oftere ut på Highway eller interstaten. Avstanden til Springfield var på rundt 40-50 mil som ble tatt relativt kjapt slik at vi fikk mer tid på hotellet. Egentlig ligger det i kortene at man ønsker å komme inn etter etappene før det blir mørkt pga trafikken. Nåvel.
Kvelden i går ble tilbrakt ved svømmebassenget med innkjøpt frityrmat, salat og god drikke. Til og med tre gitarer kom frem og det ble noen forsøk på allsang, men det kokte litt bort i kålen, eller skal vi si gruppas evne til å huske tekster, men artig var det lell. Restene ble benyttet til frokosten så for første gang var det ikke internasjonal toast som ble servert i lobbyen på hotellet.
Deretter bar det i vei igjen. Vel 50 mil skulle gjøres unna og det ble stort sett bare stoppet for pissepauser og påfyll av drivstoff. Kjørte litt langs route 66 (originale) og dels langs denne på highway. Var innom en liten småby og tok en lettere lunsj på en kafe hvor dama bak disken var tysk. Etter hvert ble det avklart at hun og flere andre tyske kvinner bodde der etter å ha giftet seg med soldater som har tjenestegjort i Tyskland. Kom tilslutt fram til St. Charles som er en forstad til St. Louis. Helt okei motell igjen med svømmebasseng, men siste etappe går i morgen og starter kl. 06.00. Avstand bortimot 60 mil så det kan bli mye kjøring. Vi får se.
Dag 15
Etter innsjekk på motellet dro hele gjengen ned til noe som ble kalt elvebåt nede ved Missisippi-elven. Stor var overraskelsen da vi kom dit med drosjene og fant ut at det ikke var noen båt der men et meget stort bygg som inneholdt restauranter, kafeer, barer og butikker. Forklaringen kom etterhvert:
Det hadde vært en hjulbåt i hine dager hvor man hadde gambling etc. grunnet lovverket om at gamblinghouses måtte ligge på vann. Landfaste spillecasinoer var forbudt. Etterhvert som arealbehovet økte benyttet man et smutthull i loven ved at men rett og slett bygget et hus på peler ute i elva hvor casinoet ble etablert. Så nye utvidelser etterhvert som flere aktiviteter så dagens lys og man fikk nytt plassbehov. Der inne fant vi en flott restaurant med chesterfield møbler, eikestoler og langbord, og vi etablerte oss for en hyggelig langkveld med ordentlige biffer og annet tilbehør.
Oppsaling og avmarsj fra St.Louis kl 07.00 med mål Chicago. Etter en tur innom interstaten kom vi til farbar opprinnelig R66 i Pontiac.
Dvs opprinnelig R66 er fra 1924 og denne var ikke i bruk lenger men den fra 1958 var kjørbar og vi fulgte den så lenge at tilslutt ba selv de mest ihuga folkene om at vi skulle ned på interstaten igjen og komme oss inn faderlig fort. Nå ville hestene hjem. Syklene avlevert og bare noen få hadde fått skader , bl.a. hadde en sykkel blitt påkjørt bakfra internt i kortesjen og en sidekoffert måtte skiftes ut. Deretter taxi ned til hotellet og igjen ble vi lurt for "Fjott-peng". Fikk pruta det ned noe men på langt nær nok. Måtte betale 120 $ per bil mens normal takst skulle vært 60$.
Ved reisens slutt
Dag 16
En hel dag til disposisjon i Chicago. Den første ordentlige storbyen som ser ut som en by med høyhus tett i tett og hvor Sears tower tronet som det høyeste i byen med sine 450 meter til toppen. Dette bygget var det høyeste i verden inntil Twin-towers i New York ble bygget. Siden kom tvillingtårnene i Kualalumpur, dere vet det bygget hvor Sean Connery spilte mestertyv i filmen Entrapment. Etter 11. september ble Sears tower igjen nr 2 i verden. Hva gjør amerikanerne da? Jo man bygger opp noen antenner som gjør at bygget rager høyest i verden igjen. Så sier man at om ikke bygget i seg selv er det høyeste så er det i hvertfall ingen som har montert komunikasjonsantenner høyere i verden. Sånn er det med konkurranse...
En tur opp i tårnet ble det tid til og der var det altså bare en fantastisk utsikt.
Må prøves om du drar til Chicago. Deretter taxi til Hard Rock Café, og etter en lettere middag ble det tid til en shopping/spasertur i sentrum. Rolig kveld til kl 04.00 når barene stengte. I morgen drar vi hjem.
KONKLUSJONER
Om du etter å ha lest dette får lyst til å kjøre MC i USA må du være klar over at trafikken er mange ganger større enn her på berget. Dette er en reise i fantastiske landskap hvor man ønsker å få med seg så mye som mulig av natur- og miljøskiftene langs veiene og da MÅ du være erfaren på sykkel. Har du aldri kjørt denne typen sykkel i denne typen trafikk kan du fort bli grepet av lettere panikk, og da kan turen lett bli trasig. Hvis du kjører her og er uoppmerksom kan du være sikker på at du skvetter både en og flere ganger hver dag. Så tren på det å fokusere på trafikken. Videre er det viktig hele tiden å fokusere på egen sikkerhet ved å lese trafikkbildet og agere som om du er alene i trafikken samtidig som du er en del av en kortesje. Tro ikke at du har fritt leide i lyskryss selv om du ligger tett på den foran deg. Her kjører man ut på grønt og er du i veien da blir det lett kaos. Sørg for å vite hvor dere skal slik at du har kontroll på avkjøringer, veinummer og retninger og hvor dagens sluttpunkt ender slik at du finner frem på egenhånd om du skilles fra gruppen. Sørg for å ha med deg vann og drikk små slurker jevnt og trutt så du ikke dehydrerer.
En bandana/hodetørkle under hjelmen er bra slik at du kan fukte denne når du stopper. Når vannet fordamper føles det kjølig i topplokket og det blir mer behagelig å kjøre.
Pga varmen er det umulig å kjøre i skinndress over lang tid. Kjøp chaps som du kan ha oppå jeansene og stort sett havner skinnjakka i kofferten og du kjører i T-skjorte. Ikke det vi er vant med men sånn er det.